Tinn generelt

Tinn er et grunnstoff med atomsymbol Sn (fra det latinske navnet stannum) og en tetthet på 7,27 kg/dm3. Etter gull, kobber og sølv er tinn det tidligst kjente metallet. Tinn er et relativt sjeldent metall med små forekomster i jordskorpen. Tinn er et mykt, sølvgrått metall. Hvis rent tinn bøyes gir det fra seg en knitrende lyd på grunn av at krystallene sprekker. Det er korrosjonsbestandig i både ferskvann og saltvann, men angripes av sterke syrer, baser og noen salter. I romtemperatur er tinn formbart, men blir sprøtt ved lavere temperaturer. Tinn brukes til legeringer av ulike metaller som bronse, loddemetall som er en lettsmeltelig legering av tinn og bly (40–70 % tinn), typemetall som er tinn–bly–antimon-legering og lagermetaller som er forskjellige legeringer av tinn, bly, kobber, antimon eller aluminium.

Fysiske og kjemiske egenskaper:

1. Utseende og tetthet: Tinn er et skinnende, sølvaktig metall med en tetthet på omtrent 7,31 gram per kubikkcentimeter.
2. Smelte- og kokepunkt: Smeltepunktet til tinn er relativt lavt, omtrent 232 grader Celsius, mens kokepunktet er rundt 2602 grader Celsius.
3. Krystallstruktur: Tinn kan eksistere i flere allotroper. Ved romtemperatur er det mest stabile allotropet kalt beta-tinn (eller hvitt tinn), som har en tetragonal krystallstruktur. Ved temperaturer under 13,2 grader Celsius kan tinn omdannes til alfa-tinn (eller grått tinn), som har en diamant-lignende struktur og er sprøtt og ikke-metallisk.
4. Kjemiske egenskaper: Tinn er motstandsdyktig mot korrosjon fra vann, men kan reagere med syrer og baser. Det danner ofte tinnoksid (SnO₂) ved eksponering for luft.

Bruksområder:

1. Lodding: Tinn brukes ofte i loddemetaller, hvor det kombineres med bly eller andre metaller. Det lave smeltepunktet gjør det ideelt for elektronikkindustrien.
2. Blikk: En viktig bruk av tinn er i produksjon av blikk, hvor et tynt lag tinn påføres jern for å hindre korrosjon. Dette brukes blant annet i matbeholdere.
3. Legeringer: Tinn danner legeringer med mange metaller. Bronse, en av de mest kjente legeringene, består hovedsakelig av kobber og tinn.
4. Glassproduksjon: Tinn brukes i fremstillingen av float glass, der smeltet glass helles over flytende tinn for å lage glatte glassplater.

Miljø og helse:

• Miljø: Tinn er generelt ikke giftig, og tinnforbindelser brukes ofte som stabilisatorer i matemballasje og andre applikasjoner.
• Helse: Eksponering for organiske tinnforbindelser kan være skadelig og har vært knyttet til ulike helseproblemer.

Forekomst og utvinning:

• Tinn utvinnes hovedsakelig fra mineralet kassiteritt (SnO₂), som finnes i malmforekomster over hele verden. De største produsentene inkluderer Kina, Indonesia, og Peru.

Tinn har vært et viktig metall gjennom historien, både i oldtidens bronsealder og i moderne tid. Dets unike egenskaper og allsidighet sikrer at det fortsatt har mange anvendelser i dag.